I en barnefordelingssak legger dommeren vekt på flere faktorer for å avgjøre hvor barnet skal bo fast og i hvor stort omfang den andre forelderen skal ha samvær med barnet.

Det prinsippet som skal legges til grunn er hva som er til barnets beste. Når en dommer skal vurdere hva som er til “barnets beste” vil det ofte være ønskelig for domstolen å lene seg på vurderinger foretatt av en psykolog, som i forkant av rettssaken har vurdert dette.

Den sakkyndiges rolle i en barnefordelingssak er derfor viktig og kan ha betydelig innvirkning på rettens avgjørelse.

Den sakkyndige skal være en nøytral part som ikke har noen personlige interesser i saken. Psykologen gjennomfører en grundig undersøkelse og vurdering av familiens forhold, og psykologens rapport skal være objektiv og balansert.

Den sakkyndiges arbeidsmetode i en barnefordelingssak

Psykologen får typisk tillatelse fra begge foreldrene til å innhente informasjon fra ulike kilder, inkludert foreldrene, barnet selv, eventuelle behandlere eller fagpersoner som er involvert i barnets liv f.eks. barnehagepedagoger og lærere. Psykologene vil typisk også gjennomføre samtaler og observasjoner med barnet og foreldrene hjemme hos hver av foreldrene for å danne seg et helhetsbilde av situasjonen.

Basert på den innsamlede informasjonen, skal psykologen foreta en grundig analyse og vurdering av de ulike faktorene som er relevante for barnets beste, se nedenfor. Men kort oppsummert omfatter dette en vurdering av foreldrenes omsorgsevne, barnets tilknytning til hver av foreldrene, barnets ønsker og mening og så kan det være andre forhold som kan påvirke barnets trivsel og utvikling. Hvem blir boende i boligen og har det noen betydning? Osv.

Psykologen utarbeider en rapport som presenterer deres funn, analyser og anbefalinger for retten. Rapporten gir en viktig faglig vurdering som kan hjelpe domstolen med å ta en informert avgjørelse basert på barnets beste.

Psykologen vil typisk være til stede under hele rettssaken og avgi en muntlig forklaring etter at foreldrene og vitner har gitt forklaring. Psykologen skal forklare seg om hva de har observert og funnet og kan komme med anbefalinger, men de skal ikke konkludere. Hensikten er at psykologen skal kunne gi dommeren ytterligere innsikt i saken og svare på spørsmål fra retten og advokatene til partene om det som står i rapporten og psykologen har forklart for retten. 

Det er viktig å være klar over at retten ikke er bundet av sakkyndiges anbefalinger, men de blir ofte tillagt stor vekt på grunn av deres ekspertise og objektive vurderinger. Og dette med at vurderingen er objektiv, det er ikke alltid at foreldrene er av samme opplevelse. Men det oppleves svært invaderende, forståelig nok, å på denne måten bli vurdert som forelder.

Domstolen skal også vurdere andre bevis og faktorer som er kommet frem i rettssaken og det hender at retten ikke er enig med en psykologs vurdering.

De forhold som psykologen i gjennom sitt arbeid før hovedforhandling vil vurdere og som retten vil legge vekt på er inkluderer:

Forhold retten legger vekt på i en barnefordelingssak

Barnets beste:

Domstolen vurderer alltid hva som er til barnets beste. Dette er det overordnede prinsippet som styrer avgjørelsen. Domstolen vil vurdere barnets fysiske, emosjonelle og psykologiske behov, samt barnets ønsker og tilpasningsevne.

Barnets tilknytning:

Domstolen ser på barnets tilknytning til begge foreldrene. Det kan vurderes hvorvidt barnet har et etablert bånd til en eller begge foreldrene, samt barnets evne til å opprettholde og utvikle forholdet til begge foreldrene.

Foreldrenes omsorgsevne:

Domstolen vurderer foreldrenes evne til å tilby omsorg og oppfylle barnets behov. Forhold som tas i betraktning inkluderer fysisk omsorg, emosjonell støtte, kommunikasjonsevner, evne til samarbeid og fleksibilitet, samt evne til å gi stabilitet og trygghet for barnet.

Barnets ønsker og mening:

Domstolen kan ta hensyn til barnets ønsker og meninger, spesielt når barnet er i stand til å uttrykke seg og har tilstrekkelig modenhet til å forstå konsekvensene av avgjørelsen.

Sosiale forhold:

Domstolen vurderer også barnets sosiale forhold, inkludert skolegang, venner og tilknytning til nærmiljøet.

Samværsordninger:

Domstolen ser på foreldrenes evne til å legge til rette for samvær og opprettholde et sunt forhold mellom barnet og den andre forelderen, med mindre det er sterke grunner til å begrense samværet.

Hver sak er unik, og domstolen vil vurdere de konkrete omstendighetene i hvert enkelt tilfelle.